En gave er ikke en gave hvis den er en byrde

Rekk opp hånda alle som har noe liggende de verken liker eller bruker, men kan ikke kvitte seg med det fordi det var en gave. Dette tror jeg gjelder de aller fleste av oss. Med unntak av sentimentale eiendeler, er gaver det som er aller vanskeligst å gi slipp på. Man føler man sårer noen, og får dårlig samvittighet fordi vedkommende faktisk brukte tid, penger og krefter på å gi det til deg. Når jeg tar en titt i mitt eget hus, har jeg ganske mange eksempler jeg kan peke på, dette til tross for at jeg bevisst prøver å følge mine egne minimalistiske råd når det kommer til å kun eie ting man elsker og bruker. Men det er dritvanskelig, spesielt hvis det du har fått er hjemmelaget. Ingenting er mer verdifullt enn tid, og det er noe man aldri får igjen. Det gjør rett og slett litt vondt å kvitte seg med hjemmelagde gaver, og derfor er det lettere å bare beholde det. Problemet er at det ikke har noen nytte eller verdi når det er gjemt bort, og da er jo hele poenget med å beholde det borte.

La oss se for oss dette scenarioet. Du har fått en vase av en fjern slektning, og den er håndmalt. Det er helt tydelig at vedkommende har brukt en del tid på den, og laget den med deg i tankene. Du har beholdt den i noen år nå, men den står dessverre fortsatt urørt i skapet, bak frityrkokeren du heller ikke har tatt i bruk det siste året. Kanskje det ikke er så farlig, at vi bare kan la den stå der. Det skader jo ingen å bare fortsette å ha den i skapet? Vel, jeg har et par tanker rundt dette, for det er faktisk noe jeg har tenkt en del på. Ett problem med å eie mange gjenstander man ikke bruker, uavhengig om de var en gave eller ei, er at det krever ganske mye energi hvis man er på flyttefot, for eksempel. Da må vasen tas ut, pakkes pent inn i avispapir og ned i en eske, den må bli bært til flyttebilen, gjerne opp og ned et par trapper, før man må finne et nytt hjem til den på sin nye adresse. Det virker kanskje ikke så overveldende med én vase, men sjansen er stor for at dette gjelder en hel haug med gjenstander. Et annet problem er, som jeg så vidt nevnte, at man får litt dårlig samvittighet hver gang man ser den, fordi man ikke har tatt den i bruk, noe vaselageren mest sannsynlig hadde håpet. Vi tenker kanskje også på vasen hver gang vi møter vedkommende, spesielt hvis man inviterer de hjem og har blomster stående i andre vaser rundt om i huset. Det tredje problemet har med huspriser å gjøre. Med en gjennomsnittlig kvadratmeterpris som kan gi en tårer i øynene sier det seg selv at man ikke vil kaste bort verdifull skapplass til ting man ikke trenger.

Så hva er løsningen her? Hvordan kvitte seg med vasen uten å såre vaselagerens følelser? Her kommer noen forslag:

1. Anser du deg selv som en ærlig person som snakker rett fra leveren, prøv å fortelle vedkommende at du ikke lenger har bruk for vasen. Spør om de eventuelt vil ha den tilbake, eller om de kjenner noen andre de tror ville likt den. De har tross alt brukt en del tid på den, og det er en liten mulighet for at de kunne tenke seg den tilbake. For å gjøre samtalen hakket enklere, forklar at du er i en prosess med å kvitte deg med alt du ikke bruker regelmessig, og at du rett og slett ikke har behovet for mange vaser, og at du allerede har en annen som er enda mer praktisk/passer bedre inn interiørmessig osv.

2. Føles forslaget over veldig skremmende, kvitt deg med gjenstanden uten å si det til vedkommende. Ta den med til en bruktbutikk og la noen andre heldige få sjansen til å bruke den. Da gir du vasen et nytt liv, og gir deg selv litt ekstra plass i skapet. Sannsynligheten for at giveren spør om vasen ved en senere anledning er liten, så ingen grunn til bekymring.

3. Har du hatt besøk av noen som har beundret vasen? Hva med å gi den til vedkommende? Du kan eventuelt si at du er villig til å låne den bort da du ikke har plass/bruk for den akkurat for øyeblikket, og da føles det ikke like endelig.

Til slutt, la oss sette oss i giverens sko en liten stund. Da de ga deg vasen, gjorde de det med gode hensikter, og ønsket å gi deg noe de tenkte du ville sette pris på. Har du hatt gjenstanden en stund, og brukt den noen ganger, men ser ikke lenger på den som nyttig i livet ditt, har den tross alt allerede gjort sin jobb. Du har satt pris på tiden det tok å lage vasen, og vært takknemlig for at selktningen din hadde deg i tankene da den ble laget. Nå som den ikke lenger gjør deg lykkelig, føles den ikke lengre som en gave, men kanskje heller som en byrde. Det er helt sikkert og visst at det ikke var intensjonene bak vasen, og giveren “tilgir deg” for at du ikke lengre ønsker å beholde den. Den har gjort sin jobb, og kan nå slippes fri.