Mitt forhold til minimalisme

Ryddegleden har jeg alltid hatt. Så lenge jeg kan huske, har det vært noe jeg trivdes med. Søsteren min pleide å betale meg med lommepenger for å rydde rommet hennes, noe jeg gjorde med glede. Jeg har også mange minner av at jeg ryddet rundt i hele huset, flyttet rundt på ting og prøvde å lage bedre systemer.

Vi hører ofte at det å eie mye kan føre til mer rot, noe jeg er veldig enig i. Og selvom jeg alltid har vært en relativt ryddig person, har jeg også hatt en forkjærlighet for materialisme, til det punkt at jeg så på meg selv som en samler. Det gikk stort sett i klær, vesker og sko, og her ønsket jeg overflod. En av mine drømmer for fremtiden var å eie et hus med et stort walk-in-closet, fylt opp med skatter jeg har funnet opp gjennom. Jeg var så heldig å ha et stort soverom der vi vokste opp, og jeg endte opp med å dele rommet i to med en gardin - én del til meg, og én del til klærne mine. Jeg husker jeg elsket denne løsningen, fordi det ga meg muligheten til å ha alt framme “på display”. Jeg husker også at jeg brukte enormt mye tid på rydde der inne, for ikke å snakke om tid brukt på å finne ut hva jeg skulle ha på meg. Dette henger hånd i hånd - for mange alternativer gjorde at jeg måtte prøve flere antrekk før jeg landet på noe, og alt som ble nedstemt havnet på gulvet og måtte ryddes opp.

En del år senere oppdaget jeg minimalisme. Jeg sier oppdaget, fordi det var en idé jeg ikke hadde tenkt noe over tidligere, da jeg, som sagt, identifiserte meg selv mer som en “samler”. Da jeg satte meg inn i hva minimalisme går ut på, og hvilke konsekvenser det kan ha for livet generelt, ble jeg rett og slett bergtatt. Her er det noe du kan gjøre som vil føre til et ryddigere, enklere liv, det vil frigjøre tid og spare deg penger OG det er fint for planeten? Jeg satte igang en nedtrapping med en gang, og begynte ironisk nok i klesskapet. Jeg bodde for tiden i USA, og innså at jeg hadde dratt med meg massevis av klær fra Norge som lå ubrukt i skapet. Jeg innså at jeg hadde holdt fast i plagg jeg ikke lenger passet inn i, ikke lenger likte, og som ene og alene tok opp verdifull plass i skapet mitt. Det å gi slipp på det som ikke lenger ga meg glede frigjorde ikke bare plass i skapet, men også i tankene. Dette ga blod på tann, og de neste dagene gikk jeg gjennom en elimineringsprosess i hele leiligheten.

Siden den gang har jeg hatt mange runder meg å kutte ned på ting vi eier, og det er virkelig en evig runddans. For det nytter ikke å gjøre det én gang, hvis du fortsetter å la nye ting komme inn i hjemmet. Selv når du er bevisst på hva du tar inn, har “ting” en tendens til å finne veien inn selv, enten man vil eller ikke. Det er rart med det. Når det er sagt, har jeg i dag et helt annet forhold til ting enn jeg hadde tidligere. Jeg er mye mer bevisst på hva jeg eier, og ønsker kun ting jeg bruker eller elsker. Det er en ganske fantastisk følelse å ta en titt i skapet og vite at jeg genuint liker alt jeg ser - det gjør også prosessen med å velge antrekk hundre ganger enklere. Et annet stort pluss med å eie mindre, er at vi trenger mindre oppbevaring. Utenom et par småmøbler til barna og to nattbord, har vi ingen oppbevaringsmøbler i huset som ikke er bygget inn i veggene. Det frigjør ganske mye plass i leiligheten, som er et stort pluss når man har små barn. De fleste drømmer da om større plass, men her tror jeg vi klarer oss godt på mindre plass, nettopp fordi vi ikke har så mye ting og unødvendige møbler.

Det er ikke bare fysiske fordeler med det å eie mindre, men også mentale. Jeg nevnte det så vidt tidligere, men det frigjør faktisk plass i tankene. Det å være intensjonell med ting jeg omringer meg med, har ført til at jeg ønsker å være intensjonell med ting jeg foretar meg også. Jeg tenker mer over hvordan jeg vil utnytte min dyrebare tid, og ikke bare la den gå forbi mens jeg “går i søvne”. Jeg har tenkt mer og mer over hvordan jeg vil at livet mitt skal se ut, og tar hver dag små steg som leder i den retningen. Det er ikke det at minimalisme i seg selv gjør at livet endres på så mange plan, men det setter i gang tankeprosesser som utfordrer samfunnets typiske levemåter. Det gjør at man føler seg mer bevisst, der man hver eneste dag tar valg som føles rett for DEG og ingen andre.